Meetingpoint

Eg fant denne andakten i ei andaktsbok eg fekk av MP te jul.
For å vær heilt ærlige, har eg ikkje sett i bokå før, utenom at eg leste hilsenen så va skreve i permen når eg fekk na.
Uansett, denne teksten syns eg va så sykt bra, så eg tenkte eg sko delan her.

photo credit: Dianamite!

(Eg fantan forresten og på acta sine nettsider, her: http://www.acta.as/tendens/andakter.php?id=22.
Hvis dåkk hos Acta/Loved ikkje ønske at me publisere denne her, gi oss ein liten melding, så fjerne me an).

Tekst: Cathrine Haugeli Halvorsen Trykket i LOVED andaktsbok

Det gikk mot avslutningen av mitt prøvesemester som prestestudent. Sola hadde akkurat klort seg fast og overalt så man tegn på vår. Naturen var i ferd med å eksplodere i knopper, farger og lukter. Fremme på kontoret var stemningen en annen. Det hadde kommet inn melding om et dødsfall. Et ungt menneske. Overdose. Vi skulle hjem til far. Og vi skulle hjem til mor. Trist historie. Trist.

Vi møtte en mor og en far som på forskjellige måter ikke fikk livet til. Mange vonde sår i fortid og nåtid. Sinne. Frustrasjon. Det ble et ganske brutalt møte med virkeligheten. I løpet av samtalene måtte vi inn på det praktiske rundt begravelsen. Far teller på knappene. Hvordan velge enkelt og samtidig verdig. Min veileder ymter forsiktig frempå at dersom de ønsket sang i begravelsen, så kunne sikkert studenten stille opp. Far lyser opp. Ville jeg det? Klart jeg ville. En enkel og fin måte å gjøre noe konkret på i en vond sorg. Far tenkte. Han hadde ikke noe personlig forhold til sangtekster med kristent innhold, og ikke til tekster som egnet seg særlig i begravelse heller. Etter hvert går han bort til det beskjedne stereoanlegget, putter en skive i spilleren, ser på meg og sier: «Denne sangen synes jeg er fin. Vil du synge den?» Stillhet i sju sekunder. Og så, ut av de raspete høytalerne bryter Jussi Bjørling igjennom: «O store Gud, når jeg i undring aner hva du har skapt i verden ved ditt ord …» Jeg blir helt matt. Får gåsehud. Tårene presser på. «O store Gud», liksom? Han har mistet et barn. Livet er dritt. Og han, som aldri før har hatt noe forhold til Gud vil at jeg skal synge «O store Gud». «Og ser hvor trofast Herren alle stunder har ført sitt folk igjennom livets strid …» Hører han på teksten, eller er det Jussi Bjørling han lar seg begeistre av? I den beskjedne stua lar faren tårene renne. Jussi synger som han aldri før har gjort. Det griper oss alle. «Når jeg så vet at Kristus lot seg føde. Ja, at han gikk omkring og gjorde vel.» Denne faren har ikke merket så mye til Kristus som gjør vel. Livet hans forteller en annerledes historie. Tanken på Gud forlot han i tenårene. Men nå, i smertens hete, klamrer han seg til et håp om at noe gjør vel. Begravelsen er vond. Forferdelig trist. Jeg kjemper med tårene mot slutten av solosangen: «Da bryter lovsang ifra sjelen ut: Takk store Gud, takk store Gud.» For meg føles dette så feil. Skjønner ikke helt at det går an. På fars vegne har jeg lyst til å skrike mot Gud. Etter jordpåkastelsen kjenner jeg en varm hånd på skulderen min. Et takknemlig blikk og en gråtkvalt stemme hvisker: «Takk. Det var mitt første møte med Gud på mange år». Den kvelden sliter jeg med å sove. Hele uka hadde vært et rått møte med død og liv. Tankene tar helt av. Jeg roter litt fram og tilbake i Bibelen. Lander ved Jesu død i Matteus, og Jesus som roper på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Jeg ser for meg den sørgende faren, og vonde følelser klorer seg fast i meg igjen. Men evangeliet stopper ikke her. Jeg leser videre. Kommer til avslutningen: «… Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Vi har ikke blitt lovet et liv uten kamp, sorg og sinne. Vi har blitt lovet en som har vært der før oss, og som går med – alle dager inntil verdens ende. Det er mye smerte. Det er stor kjærlighet.

Ønske du å kjøpa denne andaksbokå, finne du na her: http://www.acta.as/tendens/shopping.php
Del på Facebook